"Min kropp er ikke skapt for å løpe".
Tidligere i denne uken fikk jeg en kommentar på Instagram fra en som ønsker seg motivasjon og forbedring nå det gjelder løping. Selv hadde jeg skrevet at jeg blir motivert av å se små forbedringer på løpeturene mine hver uke, noe dessverre ikke alle opplever like tydelig.
For mange er løping en aktivitet som er nesten like vanskelig å få seg til å gjøre hver eneste treningsøkt, og følelsen av å ikke bli bedre kan ta knekken på enhver motivasjon til videre trening.
Kjenner meg igjen
Dette kjenner jeg meg veldig godt igjen i, siden jeg var i akkurat samme situasjon som beskrevet for tre år siden. Kondisen var relativt dårlig, men evnen til å presse meg selv og virkelig trene effektive kondisjonsøkter var enda dårligere. Dette endte ofte med dårlige opplevelser med løping, enda dårligere motivasjon, og svært halvhjertede forsøk på jogging. Løsningen ble selvsagt å skylde på at jeg ikke var noen løper, og at min kropp var designet for styrketrening.
Dette er en sannhet med store modifikasjoner, da genetikken enkelt forklart ligger som et grunnlag for potensialet vi har til å trene kroppen opp til både muskulær styrke og utholdenhet. Selvfølgelig vil dette kreve ulike grader av innsats hos ulike personer.
Selv om selve joggingen gikk veldig dårlig visste jeg at dette var en kondisjonstrening jeg ønsket å bli mer glad i. Utholdenhetstrening var den delen av min treningshverdag som ikke var god nok for å få en helhetlig god fysisk form.
Rådene var mange, og selv om jeg prøvde både å løpe alene, sammen med noen, med musikk, om morgenen, om kvelden, på faste tider, med klokke, uten klokke, på nye steder, eller en fast løype fikk jeg aldri dreisen på løpingen.
Med både dårlig kondisjon og dårlig løpeteknikk blir det veldig slitsomt å skulle presse seg selv, når selvdisiplinen ikke er på topp. Jeg stoppet bare når det ble for ubehagelig, og visste lite om mitt egentlige potensial for å holde ut på turen.
Min motivasjon
For noen år siden fikk jeg en GPS-klokke, og med mulighet til å stille inn displayet slik at jeg kun kan se hastighet og avstand, ble denne klokka min motivasjon til å løpe.
Endelig kunne jeg glemme tiden, men heller fokusere på, og fasineres av hastighet og distanse istedet! Pulsmåleren ble også fast innslag, men dette var ikke like gøy og inspirerende, men selvfølgelig et viktig verktøy.
Med denne klokka fra Nike kunne jeg se mitt eget nivå på hvor raskt jeg kunne løpe, og hvor langt jeg kunne løpe, uten å tenke på hva alle andre klarte. Dette ble helt klart min nøkkel til å bli glad i å løpe, fordi jeg kunne se de små forskjellene fra løpetur til løpetur. Enten det var tre sekunder raskere, eller tre kilometer lengre siden forrige joggetur.
Dette ble og er fortsatt en stor motivasjon for meg, nesten så viktig at jeg blir litt demotivert når klokka er glemt hjemme, eller må lades.
Små forbedringer er viktige!
Min største hjelp både for å klare å i det hele tatt like å løpe, og for å komme i gang igjen med løpingen etter tretthetsbruddet i foten i sommer er å være veldig oppmerksom på små forbedringer.
Løpeturen i går ble for eksempel noen sekunder raskere på 5 km enn turen for tre dager siden, og dette var nok til å motivere meg til neste løpeøkt som er planlagt på mandag.
Ser vi aldri de små endringene, men forventer å plutselig løpe 10 minutter, eller 5 km/t raskere enn for to dager siden blir motivasjonen vår mest sannsynlig utfordret for ofte. Små skritt i riktig retning er et tegn på at vi er på god vei til målene våre!