Tar oppmerksomheten bort fra sukker, fett, salt og tilsetningsstoffer.
Først et sitat fra barnemunn: «Jeg må slutte å drikke melk, for kyrne promper gift».
Jeg har det fra troverdig hold, fra en bestemor som passet barnebarn. I dette tilfellet var det neppe noe barnet hadde hørt av foreldrene, og det var ikke i Oslo. Hvor hadde barnet lært det, undret bestemoren. Hva slags informasjon får barn om dyr, natur og biologiske prosesser?
Mange barn har sett kyr bare på melkekartongen. De har aldri sett nyfødte kalver stavre seg på beina, eller en gris som blir skutt på tunet før den blir koteletter hermetisert på glass i kjelleren, søndagsmiddager utover vinteren. Barn ser ikke lenger at fløten som skummes av melka, blir krem til dessert.
Her skriver jeg om egen barndom, før det det kom strøm og fryseboks til bygda. Det var langt til butikken og vi hadde ikke bil. Etter dagens målestokk var vi fattige, det var likt for alle. Men maten hadde høy kvalitet. Ørret i vannet, potet og gulrot i åkeren, syltetøy og saft av egen fangst, iblant vilt fra skogen. Det er faktisk så seint som i min tid at vi knapt ville ha overlevd dersom vi ikke selv hadde så mye av råvarene.
Vi har mye å takke kua for
Når slaktinga gjemmes i fabrikker, glemmer vi å takke for maten. Går vi bakover i tida, var det livsforsikring å ha ei ku. Barn som tålte melk, hadde større sjanse for å overleve i barske områder av verden. Kua var ikke gift, men liv.
Vi kan takke kua for mer. Drøvtyggende og andre beitende dyr har bygd opp verdens mest fruktbare matjord. Grunnlaget for mat i verden er samspillet mellom dyr og planter. Gras er verdens største økosystem og binder karbon ved hjelp av fotosyntesen. Mange eksperter mener gras binder karbon bedre enn skog. Klimakatastrofen begynte ikke med kua, men med en livsstil som ødelegger klodens kretsløp og balanse, inkludert grunnlaget for å dyrke mat.
Mistet kontakten med grunnlaget for mat
Fråtsing i kjøtt og kamp mot kjøtt (og eventuelt alle dyreprodukter) er to sider av samme sak. Begge deler er uttrykk for en levemåte der vi ikke ser lenger enn til egen rikdom, overflod og tallerken. Vår del av verden er overklassen som sier at folk kan spise kake når det er tomt for brød. Vi har mistet kontakten med grunnlaget for mat. Mat er så lett tilgjengelig og koster så lite at vi ikke trenger å tenke på hvordan vi skal skaffe neste måltid.
Men vi slapper ikke av. I stedet begynner vi å plage oss med dem som spiser «feil». Veggiser forakter kjøttspisere, og kjøttspisere forakter veggiser. Det oppstår tabuer og berøringsangst. For noen generasjoner siden hadde sex tabu-rollen, nå har maten overtatt, med forestillinger om synd og renhet, godt og vondt.
Tar oppmerksomheten bort fra mat med mye sukker, fett og salt
Vi snakker for mye om kjøtt. Det tar oppmerksomheten bort fra strukturer og makt, bort fra hvem som bestemmer over maten, hvem som pøser på med industrimat med altfor mye sukker, fett, salt og tilsetningsstoffer.
Noen gnir seg i hendene når vi diskuterer for og mot kjøtt. Det er de som vil ha taushet rundt hvordan kjøttet blir til, hva dyret har spist, hvordan det har levd, hvordan det blir slaktet, hvem som en underbetalt og hvem som tjener. Så lenge det handler om renhet, er det ro også rundt verdikjeden bak det plastpakkede veganske måltidet.
Hva lærer vi barna?
Mens barn lærer å stemple Dagros som giftig, vokser de store kjøtt- og meieriselskapene rundt i verden. Lokale bønder blir utkonkurrert. De industrielle verdikjedene er basert på beinhard konkurranse og ofte brutalitet mot både mennesker og dyr. Både planter og dyr blir avlet for høytytende industriell drift og monokulturer. Dyr blir produksjonsfaktorer i stedet for levende vesen.
Big Meat, Big Dairy og veggie-industrien er sider av samme maktstruktur. Mat blir fremmedgjort og frakoblet lokalsamfunn og landskap, med artsmangfold og kretsløp. Hvem kan lære barn at giften ikke kommer fra kua? Men fra maskiner som sprøyter med gift for å drepe planter og insekter.
Hvem lærer barn at lagring av karbon er en del av kretsløpet? At dyr på beite er nødvendig for å få karbonet tilbake fra atmosfæren til jorda, for å bygge jorda vi trenger for å få mat i framtida. Slik dyr har gjort gjennom tusenvis av år.
Gress til drøvtyggere
Det fungerer bare når antall dyr er tilpasset det fôret som landskapet gir, først og fremst hvor mange som kan beite der. Drøvtyggere skal ha gras og ikke kraftfôr. Det krever politiske grep og det forutsetter at vi løfter moralblikket fra egen og andres tallerken. Verden er større. Vi må snakke mindre om kjøtt og mer om hva dyret har spist.
Artikkelen ble først publisert i Harvestmagazine.no og er skrevet av Kari Gåsvatn, journalist og forfatter, spaltist i Nationen, forfatter av boka Geriljahagen.