Hvorfor tror vi at barn blir hyperaktive av sukker?
I boken «Placebodefekten – Hvorfor alternativ behandling virker som den virker» av Gunnar Tjomlid, har han skrevet om myten om at barn blir hyperaktive av sukker. Dette er en gammel myte, som til tross for utallige studier som viser det motsatte, nemlig at barn IKKE blir hyperaktive av sukker, ser ut til å være vanskelig å få bukt med. I boken sin skriver Gunnar Tjomlid følgende:
"Alle" vet at barn blir hyperaktive av sukker. Er man forelder, så har man fått dette bekreftet gang på gang. Bare tenk deg hvordan barna blir i fødselsdagsfester hvor de etter å ha spist litt kaker og gele og drukket litt brus plutselig fyker rundt som små raketter i dagligstuen, opp på loftet og ned i kjelleren. Barnehageansatte har også sett dette. Har man en feiring i barnehagen hvor barna får noe godteri, kake eller brus, så blir de helt ville. Sukker er som jetbensin i barnets motor, og får dem til å bli fulle av energi som de bare må få ut ved å rope, skrike, løpe og hoppe.
Men det er feil. Sukker gjør ikke barn hyperaktive. Dette er dokumentert i studie etter studie, men er likevel en av de moderne mytene som er vanskeligst å avlive. Hvordan kan det ha seg at sukker ikke påvirker barn når vi voksne så tydelig ser det med våre egne øyne? Vel, vi er lette å lure. Studier har vist at hvis man deler barna i to grupper hvor den ene får mat med sukker og den andre med kunstig søtningsstoff, så er det ingen forskjell på hvor aktive barna blir etterpå. Derimot opplever foreldrene barna som mer aktive hvis de tror at barna har fått sukker. Det er altså en forventningseffekt vi ser, og troen på at sukker skal gjøre barna mer aktive gjør at vi ser dem som mer aktive.
I tillegg er det selvsagt slik at barn som er i omgivelser hvor det er mer sukker, for eksempel et fødselsdagsselskap, vil være mer aktive enn ellers på grunn av omstendighetene. I et selskap vil barna naturligvis være mer viltre med masse lek og moro, og det at det også er sukkerholdig mat og drikke til stede er bare en tilfeldig variabel, ikke en årsak til oppførselen. Her er det lett å konstruere årsakssammenhenger som ikke er korrekte.
Fysikeren Richard Feynman sa: «Det første prinsipp er å ikke lure deg selv − og du er den enkleste å lure.» Det oppsummerer kort og enkelt hvorfor det er så viktig med kontrollerte studier.
Forskningen
I boken viser jeg selvsagt til gode vitenskapelige kilder for mine påstander, og når det gjelder sukker og hyperaktivitet viser jeg til en metaanalyse gjort av hele 16 kontrollerte studier på dette fenomenet. I konklusjonen skriver forskerne:
The meta-analytic synthesis of the studies to date found that sugar does not affect the behavior or cognitive performance of children. The strong belief of parents may be due to expectancy and common association. However, a small effect of sugar or effects on subsets of children cannot be ruled out.
En dundrende negativt resultat altså. Gjennom disse 16 studiene hvor én gruppe barn fikk mat eller drikke med sukker, og en annen gruppe fikk kunstig søtningsstoff, så fant man ingen forskjell i aktivitetsnivå mellom de to gruppene. Derimot fant man at foreldrene gjerne hevdet at barn de trodde fikk ekte sukker var mer aktive enn ellers, selv om barna faktisk hadde fått kunstig søtningsstoff. Det handler om forventninger. Man ser og opplever det man tror man vil se og oppleve.
Den siste setningen i forskernes konklusjon forteller oss bare at studiene ikke kan utelukke fullstendig at enkelte barn kan oppleve en slik oppkvikkende effekt av sukker. Det kan for eksempel hende at barn med en spesifikk type sykdom/lidelse vil reagere annerledes enn friske barn, men at ingen slike barn var med i studiene og at man derfor ikke kan generalisere forskningsresultatene til å omfatte alle barn. Det kan også hende at sukker gir en liten effekt hos noen barn, men at man ikke vil se effekten totalt sett i en større gruppe barn.
De harde fakta er derfor at å gi barn sukker ikke gjør dem hyperaktive. Hvis du er sikker på at dette er feil fordi du har sett at barna dine blir «hypre» av sukker, så trenger du faktisk å lese «Placebodefekten» for å få en grundig, steg for steg gjennomgang av hvorfor våre hjernen i stor grad er hardkodet til å gjøre slike feiltolkninger av verden rundt oss.
Konklusjon
Denne sukkermyten er et prakteksempel på hvordan vi alle kan la oss lure, og hvordan selv de mest rasjonelle blant oss kan ha vanskeligheter med å slippe ideen om at det de selv har opplevd må være sant.
Det demonstrerer hvorfor vi må utvise en ydmykhet overfor dobbeltblindede, randomiserte, kontrollerte studier og akseptere at resultater fra mange slike gode studier forteller oss noe om verden som er mer sant enn det vi selv mener å føle at er sant. Det er ofte vanskelig, og det strider mot vår «magefølelse» og personlige overbevisning. Men det er likevel slik at selv om noe føles sant, så er det ikke nødvendigvis det – hvis god forskning viser det motsatte.