Barn er ikke skapt til å sitte stille hele dagen!
Diagnosen vi i dag kjenner som ADHD er bare litt over 100 år gammel, men symptomene tilstanden bygger på, konsentrasjonsvansker og hyperaktivitet, har sine røtter helt tilbake til steinalderen. Faktisk er det flere anerkjente forskere som mener at ADHD ikke er en sykdom, men heller en evolusjonært utviklet fordel som har hjulpet mennesket å overleve som art.
ADHD går i arv
Vi vet at arveligheten ved ADHD ligger på rundt 75 %, og at det er spesifikke gener som koder for tilstanden. I og med at utviklingen av ADHD primært styres via arvelige mekanismer, ligger det i sakens natur at ADHD-genene kan påvirkes av naturlig seleksjon. Det store spørsmålet er derfor: Siden ADHD er så vanlig (rundt 3,5 % av den norske befolkningen har fått diagnosen), hvorfor har ikke naturlig seleksjon fjernet disse genene fra arvestoffet vårt? Svaret er like enkelt som det er logisk. Mye tyder på at flere av genene som styrer utviklingen av ADHD, er over 45 000 år gamle og var så fordelaktige at de, istedenfor å bli fjernet, ble positivt selektert for under evolusjonen. Det vil si at disse genene hjalp oss med å overleve og reprodusere og derfor ble videreført til neste generasjon.
Vi er ikke skapt for å sitte på rumpa i et klasserom
Hvordan kan egenskaper som redusert evne til konsentrasjon og hyperaktivitet ha vært nyttige for jegere på savannen, lurer du kanskje på? Vi må huske at vi i dag lever under helt andre forhold enn våre tidligste forfedre gjorde. Ordningen med formell skolegang, for eksempel, er kun noen få hundre år gammel. Mens unge mennesker i dag lærer ved å sitte stille på rumpa i et klasserom, lærte barn på savannen primært gjennom observasjon og lek i naturen. Det er ikke så vanskelig å se for seg at symptomer som konsentrasjonsvansker og hyperaktivitet, som skaper problemer for dagens barn, som må sitte stille for å lære, kan ha vært nyttige egenskaper for å overleve på savannen. Sannsynligvis hadde jegere med flyktig konsentrasjon bedre evne til å skanne miljøet rundt seg for farer og fiender og var også flinkere å oppdage matkilder i nærmiljøet.
Fysisk aktivitet, en undervurdert behandling av ADHD
Genene som ga oss fordeler da vi levde som jegere og samlere på savannen, er de samme som i dag gjør at mange norske barn sliter med oppmerksomhet og ender opp med en ADHD-diagnose. Det er ikke genene som har endret seg, det er miljøet vi lever i som har endret seg.
Dessverre er fysisk aktivitet som behandling av ADHD både undervurdert og underkommunisert, som ved så mange av de andre tilstandene vi har snakket om tidligere i boka. Opp gjennom årene har jeg fulgt opp hundrevis av pasienter med ADHD og jeg har ennå til gode å oppleve at fysisk aktivitet ikke har hjulpet dem. Langt i fra alle klarer å holde fast ved regelmessig fysisk aktivitet, men de som får det til opplever at de har funnet en livslang behandling som hjelper til med å holde ADHD-symptomene i sjakk. Fysisk aktivitet gjør at de fungerer bedre på skole, i jobb og sosialt.
Fysisk aktivitet gir barna bedre selvbilde
Økt hjertefrekvens demper ADHD-symptomer
At fysisk aktivitet er en effektiv behandling ved ADHD støttes ikke bare av enkeltstående pasienthistorier. Det er godt dokumentert at aktiviteter som gjør at hjertefrekvensen vår øker reduserer graden av viktige ADHD-symptomer som konsentrasjonsvansker, impulsivitet og hyperaktivitet. Ved fysisk aktivitet får du mange av de samme effektene som ved medisiner, men uten bivirkningene. En viktig årsak til dette er at fysisk aktivitet ikke bare diffust øker mengden signalstoffer i hele hjernen slik medisiner gjør, men optimaliserer mengden dopamin og serotonin der det trengs.
Legene skriver ut for mye medisiner
I Norge er det nesten 20 000 barn og unge under 19 år som daglig bruker Ritalin eller liknende legemidler mot ADHD. Tallet har doblet seg i løpet av de siste ti årene og viser tydelig at vi leger har stor tiltro til farmakologisk behandling av ADHD. For stor tiltro. Jeg er ingen motstander av medisiner. Langt i fra. Legemidler som antibiotika og vaksiner har reddet hundrevis av millioner menneskeliv og er en av flere viktige grunner til at nesten alle som fødes i Norge vokser opp og blir gamle. Ved mange lidelser er medikamenter helt nødvendige og livreddende, som for eksempel insulin ved diabetes og cellegift ved leukemi. Som alle andre fastleger skriver jeg ut en rekke forskjellige legemidler til mine pasienter hver dag.
Poenget mitt er at vi leger skriver ut altfor mange unødvendige medisiner til pasientene våre. Vi er ikke flinke nok til å vurdere nytten av medisinen opp mot de potensielle ulempene ved bruken. Eller vi velger å skrive ut medisiner istedenfor annen behandling (for eksempel livsstilsendring) fordi det sparer oss for mye tid i en travel hverdag.
Langtidsbehandling med ADHD-medisiner gir liten effekt
Bruken av ADHD-medisiner, som Ritalin, er et godt eksempel på dette. La meg presisere at jeg ikke er prinsipiell motstander av medikamentell behandling ved ADHD. Mange pasienter, har svært god nytte av medisiner og lever bedre liv på grunn av dem. Allikevel er det flere grunner til å være bekymret for det det høye forbruket av amfetamin-liknende legemidler blant norske barn med ADHD.
Store metaanalyser viser at disse legemidlene har begrenset eller ingen effekt i langtidsbehandling av ADHD. Man ser også en betydelig risiko for bivirkninger ved bruk av disse legemidlene, spesielt søvnvansker og nedsatt appetitt. Det er vanskelig å konkludere med noe annet enn at vi i årevis har forskrevet ADHD-medisiner til tusenvis av norske barn på sviktende kunnskapsgrunnlag.
Det betyr ikke at disse medisinene ikke skal eller bør brukes ved ADHD. Mange norske barn har god effekt av sine medisiner og bør fortsette å stå på dem. Allikevel støtter ikke forskningen bruk av Ritalin og liknende medisiner i det omfanget vi gjør i Norge. En overdreven medisineringspraksis vil dessuten bidra til en unødvendig og uheldig sykeliggjøring av barn med ADHD.
Viktig å fokusere på de positive sidene av ADHD
De fleste med ADHD har i årevis blitt fortalt at de har en problematisk atferd. Å bli satt på medisiner for å løse problemet vil ytterligere forsterke barnets tro på at det er noe galt med dem. Det er dessverre få som fokuserer på styrkene ved å ha ADHD. Egenskaper som kan være problematisk i en situasjon, for eksempel hyperaktivitet og impulsivitet på skolen, kan være en uttalt ressurs i en annen situasjon. Et barn som blir stemplet som et problembarn på skolen, kan ofte
underholde et helt rom med sin energi og gode humør, være kreativ nysgjerrig og har en forbilledlig evne til problemløsning.
ADHD er ikke en sykdom, men et sett med egenskaper som dessverre ikke i særlig grad blir belønnet i dagens samfunn. De fleste som får diagnosen ADHD som barn, får den på grunn av atferdsproblemer relatert til skolegang. Ofte blir de stemplet som problembarn.
Dagens skole er naturstridig for barn
Istedenfor å si at barn med ADHD skaper problemer i klasserommet, bør vi kanskje snu det på hodet å si at det er skolen som er problemet? Fra et evolusjonsmessig perspektiv er skolegang, slik vi organiserer i det i dag, helt naturstridig for barn. Som Peter Gray, klinisk psykolog og professor ved Boston College i USA skriver i sin bok Free to learn fra 2015:«Skolen er et sted hvor barn forventes å bruke mesteparten av dagen til å sitte stille på en stol, mens de lytter til en lærer snakke om ting de ikke er spesielt interessert i. De bli fortalt hva de skal lese og hva de skal skrive, for deretter å måtte gjenfortelle informasjonen de har pugget på en prøve.» Det er helt naturstridig for barn å sitte stille så mye som skolen krever.
Hjernen er laget for bevegelse
Jeg er overbevist om at denne systematiske passiviseringen av barn er en viktig grunn til at mange norske barn får diagnosen ADHD; de diagnostiseres og medisineres for å tilpasse seg samfunnets normer. Hjernen vår er laget for bevegelse og barn trenger mye mer fysisk aktivitet enn det de får på skolen i dag. Som et resultat av all stillesittingen blir mange rastløse og har problemer med å konsentrere seg. Kanskje er det allikevel håp? Jeg har stor tro på at Stortingets nylige vedtak om at alle norske skolebarn fra 1-10 klasse skal ha minst én time med fysisk aktivitet hver dag vil redusere antallet barn som blir sykeliggjort fordi de ikke klarer å sitte stille å konsentrere seg flere timer i strekk - noe evolusjonen aldri har forberedt oss for.
