Er 1700-tallets kosthold noe å trakte etter?
Har du sett på NRK-serien Anno der deltagerne lever som de gjorde på 1700-tallet? Jeg ble nylig intervjuet av NRK om kostholdet på den tiden, som kunne både være ensidig og variert avhengig av hvilken klasse du tilhørte.
Fattigmannsasparges
Jeg har spist 1700-tallsmat, nemlig skorsonerrot. I sommer dyrket jeg litt skorsonerrot og nå midt på vinteren lagde jeg en liten rett med disse svarte røttene som jeg lagret på låven. Oppskriften Ovnsbakt skorsonerrot med parmesan finner du på bloggen min Lise von Krogh - Enkelt, sunt og godt.
Skorsonerrot har blitt dyrket i Norge siden 1600-tallet, før poteten kom til lands, og var populær helt frem til 1900-tallet. Opprinnelig vokste den vilt. Svartroten skulle i henhold til signaturlæren beskytte mot svartedauden – mulig dette bidro til dens popularitet.
Den kalles fattigmannsasparges og smaker som en blanding av potet og asparges. Andre mener den smaker som østers og derfor går den under navnet ”oyster plant”. Les mer om skorsonerrot i Stephen Barstows artikkel Scorsonerrot - mer enn en rotfrukt.
Skorsonerroten inneholder 3 ganger så mye fiber som potet, og den er en bedre kilde til vitamin E, B1 og folat enn vår kjære middagsknoll. Poten er på sin side en bedre vitamin C-kilde. Til tross for at begge inneholder 17-18 % karbohydrater, er stivelsesinnholdet i skorsonerroten kun 4 % mot 12 % i potet. Dette forklares av det høye fiberinnholdet samt 6 % sukkerarter. Skorsonerrot er en god kilde til fibret inulin som er et perbiotika. Det vil si at det fremmer en gunstig tarmflora.
Skorsonerot er en svært lettdyrket grønnsak med nydelige blomster. Den påvirkes lite av skadedyr og sykdommer og egner seg utmerket til økologisk dyrking. I år skal jeg dyrke mer skorsonerrot, så har jeg både vintermat og sommerblomster.
Anno 1700-intervjuet
Hele intervjuet om kostholdet på 1700-tallet kom dessverre ikke med i saken, men herunder kan du lese hva jeg svarte journalisten.
Spørsmål: Hva kan et ensidig kosthold gjøre med helsen?
Svar: Et 1700-tallskosthold er etter mitt syn ikke noe å trakte etter. Et ensidig kosthold øker risikoen for mangelsykdommer og underernæring. Dette kan dreie seg om mangel på visse vitaminer og mineraler eller et lavt protein og/eller energiinntak. Førstnevnte kan føre til konkrete plager avhengig av hvilken mangelsykdom som oppstår, mens protein og/eller energimangel kan føre til avmagring, tap av muskelmasse og økt risiko for infeksjoner. En vil også kunne oppleve å føle seg svekket og sliten.
Basert på beskrivelsene av 1700-tallskosten, kan man se for seg økt risiko for flere typer ernæringsmangler. De mest usatte her er selvsagt de fattige som i stor grad hadde et kornbasert kosthold. Dette øker risikoen for mangel på sink, kobber, jod og andre sporstoffer (mineraler). Korn inneholder et stoff (fytinsyre) som binder disse mineralene slik at opptaket minsker i tarmen. Dette gjelder særlig kosthold hvor bakverk som ikke heves med gjær/surdeig, for eksempel knekkebrød. Dersom kornet/melet ikke bløtlegges over tid i vann kan også mineralene bindes opp. Norsk jordsmonn er selenfattig og korn er derfor en selenfattig matvare. I dag bruker vi delvis importert mel som har høyere seleninnhold samtidig som kostholdet er mer variert.
Personer som bodde i innlandet hadde også et lavt inntak av jod i motsetning til kystbefolkningen. Jodmangel kan føre til struma hos voksne og vekst og mental retardasjon hos barn. Før i tiden var jodmangel et problem i Norge på grunn av ulik tilgang på sjømat. I dag er tilgangen til sjømat god, samtidig som kraftfôr jodberikes og salt tilsettes jod.
Det lave inntaket av grønnsaker kan også ha påvirket inntaket av vitamin C, med mindre behovet for dettet vitaminet ble dekket gjennom frukt og bær. Vitamin C-mangel fører til skjørbuk. En sykdom som bl.a. svekker kroppens immunforsvar og bindevev. Den er i verstefall dødelig.
Man kan også se for seg en høyere forekomst av jernmangel og mangel på B-vitaminet folat. Dette kunne ha en spesiell viktig betydning for kvinner som lettere får jernmangel og som trenger tilstrekkelig med folat for å kunne frembringe et friskt foster.
Spørsmål: De drakk minimalt med vann – hva gjør det med kroppen?
Svar: Vann om ikke renses eller som hentes fra områder hvor husdyr beiter, er forbundet med økt risiko for diaré og vannbåren sykdom. Dette kan kanskje være en årsak til av friskt vann ikke ble drukket så mye som i dag. I dag vet de fleste at det er viktig å få i seg nok væske. Væske var like viktig den gangen og kanskje enda mer ettersom mange var i høyere aktivitet. Mat inneholder også vann og kroppen danner litt vann selv når vi spiser mat. Suppe til måltidene vil også tilføre vann, så vel som kaffe. Fordelen med suppe og kaffe er at vannet er kokt og dermed trygt å få i seg. Dette er også ”fordelen” med alkoholholdige drikker som også er trygge med hensyn til sykdomsfremkallende bakterier. Vi vet i dag om ulempene et høyt alkoholinntak medfører. Dette var like negativt for helsen den gangen også.
Spørsmål: Er det noe med den tidens kosthold som er bedre enn vi hvordan vi har det i dag?
Svar: Tja, ikke når vi ser på bondekosten. Og jeg tror heller ikke rikmannskosten er heller noe å trakte etter. I dag er kostholdet bedre sammensatt rent ernæringsmessig og mangelsykdommer er langt sjeldnere. Selv om det moderne kostholdet er bedre når det kommer til næringsinnhold og variasjon, så er jo heller ikke dette optimalt. Kanskje det mest positive med kostholdet den gangen, er at det er mer råvarebasert og hjemmelaget.
