Behov for bedre behandlingstilbud for sykelig overvektige
Fedmedebatten ruller over landet. Det samme gjør fedmebølgen. Om lag en million nordmenn er overvektige. 100 000 er sykelig overvektige, og det blir stadig flere.Prevalensen av sykelig overvekt øker nå raskere enn andre grader av overvekt. Det blir altså stadig fler av de aller største.
At det er denne typen fedme som øker mest er alvorlig. Sykelig overvekt går hånd i hånd med fedmerelatert sykdom, som diabetes 2, hjerte- og karsykdom, flere typer kreft, muskel- og skjelettlidelser med mer.
Likevel viser forskingen at de fleste av oss bekymrer oss mer for de sosiale konsekvensene av overvekt enn de fysiske. De siste ukenes debatt lar oss forstå hvorfor.
Ord som skyld, ansvar og latskap går igjen i debatten. Debatten om lass av fett. De største menneskene omtales som idioter. De forstår ikke matmerkingen. De forstår ikke at de burde bevege seg mer. De skylder på andre for sin egen tilstand. Hvor dum går det an å bli?
Skambelagt å være overvektig
Å snakke om skyld knyttet til sykelig overvekt har ingen hensikt. Skyld er nært knyttet til en følelse av skam - en av de verste følelsene mennesker kan oppleve. Skam knyttes til at det er noe feil med deg. Med den du er. I dette tilfellet med kroppen du lever i.
Skam er tilbaketrekkingens følelse. Den kroppsskamfulle vil ofte trekke seg unna sosiale arenaer. Slik vil mange sykelig overvektige la være å gjøre ting som kunne ledet dem mot bedre helse.
Handler ikke om kunnskap
Debatten forenkles til kalorier inn og kalorier ut. Forbruker man mer enn man spiser går man ned i vekt. Kan ikke de tykke bare forstå det? Slutningen er riktig, men samtidig banalt gal.
Man glemmer at det er så mye som ligger mellom kalorier inn og kalorier ut. Mellom forståelsen av hva som er gode valg og de valgene vi faktisk tar.
Sykelig overvekt handler ikke om at folk ikke forstår at brokkoli er et bedre valg enn melkesjokolade, eller at de burde trene mer og spise mindre. Selvsagt forstår de fleste det. Hvis det var mangel på forståelse som skapte fedmebølgen, kunne vi løst denne samfunnsutfordringen ved å bygge opp rene kunnskapssentere. For dem som var så tykke i hodet at de fikk tykke kropper. Da hadde dette vært enkelt. Slik er det ikke.
Overvektig fra barndommen
En ting som er sikkert, er at en dame på 180 kilo, eller en mann som veier 250 kan masse om mat og om kalorier. De vet at de spiser for mye og beveger seg for lite. Det er uinteressant. Det interessante er hvorfor noen velger å opprettholde atferd som skader dem selv.
Hva er det som gjør at de ikke har en opplevelse av stor nok egenverdi til å ta vare på egen kropp og helse?
Svarene er mange, og ulike. Det finnes like mange svar som det finnes sykelig overvektige.
Mange overvektige voksne, har også vært overvektige som barn som ble satt på slankekur allerede før de begynte på barneskolen. Så var vektkarusellen i gang. Noen har blitt mobbet og manglet venner.
Maten har dekket opp for sosiale behov. Andre har vært utsatt for omsorgssvikt eller seksuelle overgrep. Da kan det føles tryggest å pakke kroppen inn i fett.
Forskjell på 10 og 100 kilo for mye
Vår egen helse er vårt eget ansvar. Imidlertid er det vanskelig å ta ansvar for dem som sliter med sykelig overvekt – særlig der det opptrer sammen med psykiske vansker. Og det gjør det ofte.
Skal man ned 5, 10 eller 20 kilo kan man greit ordne det ved å trene litt mer, gå et Grete Roede kurs, lese Fedon sine bøker eller lignende.
Skal man ned 50, 100 eller kanskje 200 kilo er utfordringene annerledes. De fleste med alvorlig sykelig overvekt trenger mye hjelp – over lang tid. Med unntak av fedmekirurgi finnes det ikke tilbud for denne gruppen i Norge.
Det finnes behandlingstilbud som Tonsåsen, Friskvernklinikken, NIMI og Evje. Gode tilbud, men ikke gode nok for de aller største. For tilbudene strekker seg ikke over lang nok tid, og de følger ikke pasientene tett nok. Flere av tilbudene mangler psykolog – kanskje den viktigste faggruppen for de aller største. Det er ikke penger til slikt.
Avslag på behandling
Jeg foreleser ofte for store mennesker. En av dem hadde pakket kroppen sin inn i fett for å slippe å være seksuelt attraktiv. Hun hadde vært utsatt for overgrep. Å beskytte seg i fettet var en måte å overleve på.
Nå ønsket hun seg ned i vekt, men det var forferdelig skremmende for henne. For en mindre kropp kunne bety mer mannlig oppmerksomhet. Hun ønsket å ta ansvar for egen helse, og søkte om psykologisk behandling. Hun fikk avslag.
Det samme fikk en dame på 100 kg som gikk til fastlegen sin og ba om hjelp. 40 kg senere ble hun fedmeoperert. Det ble et dyrt avslag, både for henne og for samfunnet. En mann som trenger å gå ned mer enn 150 kg fikk tilbud om konservativ fedmebehandling. Tilbudet har en varighet på 8 uker. Riktignok strukket over seks måneder, men det ikke er nok. Ikke engang i nærheten.
Mennesker som ham hadde trengt et opplegg over minst to år. De største menneskene i Norge har ingen reelle tilbud. De er for store for fedmekirurgi, og noen av dem ønsker heller ikke å opereres. De konservative tilbudene er så korte at det bare blir som et blaff. Da blir det ikke lett å ta ansvar.
Nye tider med ny helseminister?
Norge har i disse dager fått ny helseminister. Det er med glede jeg hører at han allerede kaster seg inn i fedmedebatten. Han har forstått at dette er et viktig tema, og en stor samfunnsutfordring. Han har i tillegg forstått at skam ikke skaper god grobunn for å endre vaner.
Det er en god start. Det han enda ikke vet er at Norge har et særdeles smalt tilbud for de bredeste. For de aller største finnes det per i dag egentlig ingen tilpassede tilbud.
Norge trenger langtidsplasser for sykelig overvektige, der tilbudet er bygget på kunnskap, tverrfaglighet og respekt. Vi trenger et tilbud for dem som sliter mest med alvorlig fedme. Det burde være en smal sak å ta en beslutning om å lage et spesialisert senter for denne pasientgruppen i hvert helseforetak. Det trenger vi, og vi trenger det nå.
