Går sukkerintaket ned hvis prisen på sukker går opp?
Forbruket av sukkerholdig brus i befolkningen går stadig nedover, men i 2015 ble det likevel solgt over 260 millioner liter sukkerholdig brus i Norge.
Enkelte personer drikker svært mye – så mye som 1 liter per dag(1).
Saft og brus utgjør nesten 30 prosent av inntaket av sukkerarter i det norske kostholdet.
I mars i år annonserte Storbritannias statsminister George Osborne at det vil bli innført en egen avgift på sukkerholdig drikke fra 2018. Avgiften begrunnes med helse og at sukkerholdig drikke er den største kilden til sukker for barn og unge. Én enkelt boks med brus inneholder mer enn det anbefalte daglig inntaket av tilsatt sukker for barn i Storbritannia.
Avgifter på mat diskuteres ofte også i Norge, blant annet i forbindelse med overvekt og fedme. Argumenter for og imot avgifter krever en forståelse av hvordan de fungerer.
Avgifter på sukker og brus
Prismanipulering for å få folk til å kjøpe mindre av usunne produkter er et økonomisk virkemiddel som baserer seg på prinsippet om at økte priser reduserer etterspørselen, og vice versa. Et høyt inntak av usunn mat og drikke fører til store sosiale kostnader (helseutgifter) som kan balanseres ved hjelp av avgifter.
Når vi diskuterer avgifter på sukker og sukkerholdige produkter, er det viktig å være klar over at vi i Norge allerede har avgifter på både sukker, sjokolade- og sukkervarer samt brus, i henhold til Særavgiftsloven. Disse er først og fremst fiskale avgifter, dvs. avgifter som skal gi inntekter til staten, som i mindre grad er basert på helse.
Sukkeravgiften (innført i 1981) utgjør i 2016 kr 7,66 per kilo. Den gjelder sukker (farin, melis osv.), sirup og sukkeroppløsninger, men ikke produkter som glykosesirup, invertsukker, karamell, honning og lønnesirup. Sukker som inngår som ingrediens i et annet produkt, for eksempel brus, er heller ikke omfattet av sukkeravgiften. På begynnelsen av 2000-tallet var det mange diskusjoner for og imot sukkeravgiften; Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet var blant de som advarte mot å fjerne den.
Avgift på sjokolade- og sukkervarer (innført i 1922) er på kr 19,79/kg, som skal betales ved innførsel og innenlandsk produksjon. Den omfatter tyggegummi, sukkertøy, drops, sjokolade og søte kjeks. Kunstig søtede eller sjokolade- og sukkervarer som ikke er tilsatt sukker eller søtningsmidler er også avgiftspliktige.
Det finnes likevel mange sukkerrike produkter som ikke omfattes av de ovennevnte avgiftene – eksempelvis iskrem, kjeks med mindre enn 50 % sjokolade og kaker. Samtidig er det også “sukkeravgift” på mange produkter uten sukker, slik som pastiller og tyggegummi.
Gradert sukkeravgift
Den ovennevnte britiske brusavgiften blir derimot en gradert avgift, det vil si at de mest sukkerholdige produktene får høyest avgift. Sukkerfrie drikker og drikker med mindre enn 5 g sukker/100 ml er unntatt avgiften. På drikker med 3-5 teskjeer og mer enn 9 teskjeer per boks vil avgiften være hhv. 18 og 24 pence per liter (NOK 2-2,8/l). I Danmark ble det også differensiert mellom brus med mer enn 0,5 g sukker per 100 ml og brus med høyst 0,5 g sukker i avgiften på mineralvann, inntil avgiften forsvant helt 1. januar 2014 (i løpet av 2014 steg også forbruket av brus i Danmark med 38 millioner liter(1)).
Mer effektivt å øke prisen på usunn mat enn å redusere prisen på sunn mat
I følge forskning gjort av Gustavsen og Rickertsens tyder mye på at det monner mer å øke prisen (øke merverdiavgiften (mva.) fra 14 til 25 prosent) på usunne produkter, særlig brus og godteri, enn å fjerne mva. på sunne produkter, dersom man har kaloriinntak og kroppsvekt som endepunkt. Prisreduksjoner på sunne matvarer vil øke forbruket hos dem som allerede spiser mye av det, men effektene på kroppsvekt blir små. De mener derfor at å øke prisen på brus, godterier og iskrem er et målrettet tiltak. Dette stemmer overens med internasjonale studier som finner at etterspørselen for usunne produkter er mer prissensitiv enn for frukt og grønnsaker(10).
Hva byttes brusen ut med?
Selv om det er appellerende å være tilhenger av økte avgifter på usunn mat for å snu forbruket, er det mange forbehold som må vurderes. Kan for eksempel høyere avgifter på sukkerholdig brus føre til at forbrukerne kompenserer ved å kjøpe mer av noe annet usunt?
Når prisen på et produkt går opp, vil forbruket av noen produkter som spises sammen med dette produktet reduseres, mens forbruket av andre produkter (substitutter) øker. Summen av disse erstatningseffektene vil påvirke helseeffekten av en helserelatert avgift på mat. At avgifter på brus kan påvirke forbruket av andre varer er derfor viktig å vurdere.
Økt forbruk av lettbrus?
Vil økt avgift på sukkerholdig brus føre til økt forbruk av lettbrus? Escobar og medarbeidere fant i sin studie ut at forbruket av lettbrus faktisk kan forventes å gå ned dersom sukkerholdig brus blir dyrere(16) - i alle fall i USA. Andre har estimert at krysspriselastiseten mellom sukkerholdig og sukkerfri brus er liten og ikke statistisk signifikant(17).
En undersøkelse av SIFO fant at blant personer som drakk lettbrus sjeldent, oppga bare 2 % at de foretrakk lettbrus fremfor vann(18). Dette kan bety at de som ikke allerede drikker lettbrus har valgt å unngå det, og vil kanskje bytte over til noe annet enn lettbrus dersom sukkerholdig brus blir dyrere.
Regressiv avgift
Noen studier viser at personer med lav inntekt er mer prissensitive, og dermed vil redusere forbruket som en følge av avgifter mer enn personer med høy inntekt. Én innvending som ofte blir brukt mot dyrere usunn mat og drikke – ofte fra industrien – er at dette er regressivt, det vil si at personer med lavest inntekt blir hardest belastet (det samme gjelder avgiftene på tobakk).
Men personer med lav sosioøkonomisk status kan også lide mer helsemessig nettopp fordi usunn mat er billig. Det er disse som har mest å hente av å redusere inntaket. En respons på dette motargumentet kan derfor være at avgifter på brus ganske riktig rammer fattige hardest, men det gjør også fedme. Selv om økte avgifter på enkelte usunne produkter kan være regressive, kan de også være progressive ved at de reduserer ulikheter i helse.
Ikke nok med opplysningsarbeid
Pris betyr mye for folks handle- og spisevaner. Særlig for mindre sunne produkter (som brus og søtsaker) kan man forvente at etterspørselen går ned når prisene øker. Myndighetene har mulighet til å intervenere og bruke prispolitiske initiativer for å vri folks kjøpevaner i en mer helsefremmende retning. Selv om både opplysningsarbeid og folks personlige ansvar er viktig, har det ikke vist seg å være tilstrekkelig for å forebygge kostholdsrelaterte helseproblemer i hele befolkningen.
Artikkelen er en forkortet versjon av Kosthold og prispolitikk, Norsk tidsskrift for ernæring
