Åtte klimaløsninger for jordbruk og matsystem.
Nylig la FNs klimapanel (IPCC) frem en spesialrapport om klimaendringer og landarealer. Den slår fast at klimaendringene truer verdens matsikkerhet. Menneskelig aktivitet forringer miljøet (ikke-bærekraftig arealbruk) og vil gjøre det vanskeligere å produsere mat i framtiden om vi ikke tar grep nå. Ørkenspredningen fortsetter også. Hvis den globale gjennomsnittstemperaturen øker to grader, vil dette i seg selv i høy grad påvirke muligheten for å produsere nok mat, viser rapporten.
Å produsere mat gir dessuten store utslipp av klimagasser og beslaglegger store landarealer. Men vi må jo alle sammen spise, også når vi blir flere mennesker på jorda. Etter hvert som den globale temperaturen øker – noen steder mer enn andre – kan det bli vanskeligere å dyrke mat fordi klimaendringene fører til tørke eller for mye regn i vekstsesongen. Hvordan kan vi finne den gode balansen som gjør at vi kan dyrke nok mat samtidig som vi når målene i Paris-avtalen og i FNs 17 bærekraftsmål?
– I dag er det grovt regnet en milliard mennesker som er sultende og som kontinuerlig ikke har nok mat. Om lag to milliarder lider av mangel på mikronæringsstoffer i kostholdet. Dette gjelder for eksempel vitaminene A, B6, B12, B1, B2, B3 og C og mineralene jod, jern, kalsium, sink, selen og fluor. Verdenssamfunnet må derfor gjøre endringer nå, med en gang. Det finnes mange løsninger som til sammen kan bidra til at vi alle kan bli mette, samtidig som klimagassutslippene krymper, sier Inger Elisabeth Måren, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen.
Dette er forskerens åtte løsninger:
Vi må kaste mindre mat
Det krever store ressurser og mye energi å produsere, bearbeide og frakte mat – før maten til slutt ender opp på tallerkenen vår. Vi kaster 30–40 prosent av all mat i verden, både nord og sør på kloden. I sør er mangel på kjøling og lite utviklet infrastruktur viktige årsaker. I vestlige land er maten nå relativt billig. Det reduserer lysten til å unngå å kaste mat. Slutter vi å kaste mat, sparer vi enorme mengder utslipp av klimagasser og også arealer som kan bidra til at vi tar vare på det biologiske mangfoldet.
Mer grønnsaker, mindre kjøtt
Kjøttforbruket globalt har økt med 400 prosent de siste 60 årene. Kjøttinntaket i Norge er doblet siden 1970-tallet. Folk i bystrøk spiser generelt mer kjøtt enn de som bor på landet, og folk i rike land spiser generelt mer kjøtt enn i fattige. Når folk får bedre råd, velger de å spise mer kjøtt. Men storfe slipper ut klimagassen metan. For å nå klimamålene må det globale forbruket av kjøtt og også meieriprodukter reduseres kraftig. Da frigjøres også store arealer og ferskvannsressurser som kan brukes til å dyrke grønnsaker og annen mat.
Mindre produksjon av soya- og palmeolje
Vi er avhengige av det biologiske mangfoldet for å overleve. Den artsrike regnskogen er særlig utsatt, denne er halvert de siste 50 årene. Produksjon av soya, palmeolje, kjøtt og papir står for halvparten av avskogingen. Storfe, gris og kylling fôres nå med store mengder soya. Ødeleggelse av regnskog er en av de viktigste grunnene til at utryddelse av arter skjer opptil 1000 ganger raskere enn naturlig. Klimaendringene og tap av naturmangfold henger tett sammen, og krever mange av de samme løsningene, som for eksempel det at vi reduserer inntak av kjøtt- og meieriprodukter.
Mer matproduksjon der folk bor
Å spise mer sesongbetont mat som er produsert lokalt der folk bor, gir mindre transport og mindre svinn. Maten holder seg frisk til den havner på bordet. I Norge har vi også store utmarksbeiter som ikke lengre er i bruk. Vi har valgt å satse på større gårder i lavlandet og utnytter ikke gress og vekster mange steder i landet der det ikke er flatt. Slik går vi glipp av lokale ressurser som godt beite til storfe, sau og geit – og kortreist kjøtt i lokalmiljøene – uten stygge naturinngrep. Det er fullt mulig å produsere mer lokalt også i Norge, men da må politikerne legge til rette for det.
Få kontroll på befolkningsveksten
Å redusere fattigdom kombinert med at kvinner utdanner seg fører til at kvinner føder færre barn. Særlig i noen afrikanske land haster det med å få på plass storskala program for familieplanlegging. Antall fødsler per kvinne i for eksempel Niger er drøyt 7, i Mali 6,5. Her må verdenssamfunnet hjelpe til. Dette trenger ikke å ta så lang tid, det er bare å se på de gode resultatene i for eksempel Bangladesh. Vesten brukte 60 år på å innarbeide ideen og kunnskapen om prevensjon og familieplanlegging, mens tallet på fødsler per kvinne i Bangladesh falt fra 6,2 barn i 1980–85 til 2,2 i 2016.
Stopp nedbyggingen av matjord
De siste tiårene har produktivt landbruksareal gått tapt for urbanisering, ørkenspredning, forsalting, jorderosjon og annen ikke-bærekraftig arealbruk. Mange av de store byene i verden ligger i gode jordbruksområder som blir ofret når byene vokser – da særlig sør på kloden. Slik forsvinner noe av den aller beste matjorda først. Alle land må sikre matproduksjonen og ikke bli fristet til å bygge ned mer matjord, selv om det på kort sikt kan være lønnsomt å bruke jordene til bygg og infrastruktur framfor livsviktig matproduksjon.
Bedre jordkvalitet og mindre bruk av kunstgjødsel
Jord er en avgjørende levende komponent i matsystemet vårt. Vi må bli flinkere til å bruke kunnskapen vi har om jordsmonnet. Når vi høster grønnsaker og korn fra jorda og erstatter det vi henter ut med kunstgjødsel, da blir laget med matjord tynnere og tynnere. I USA finnes det store landarealer der matjorda som før var en meter tykk, nå er nede i 40 cm. Vi utarmer jorda fordi vi vil dyrke mye mat veldig fort – da blir maten billigere per arbeidstime. For å kunne produsere mye mer på hver kvadratmeter bruker vi kunstgjødsel i stedet for naturgjødsel fra dyr og kompost. De stadig tynnere jordlagene er mer utsatte for tørke, og tørke blir det mer av på grunn av den globale oppvarmingen. Riktig jordforvaltning er altså avgjørende.
Bruke mindre vann, produsere flere typer planter
I verden i dag har vi dessverre konsentrert oss rundt fire ulike avlingstyper; ris, mais, hvete og bygg. Disse fire utgjør hele 40 prosent av de globale avlingene. At vi er så avhengige av få avlingstyper gjør oss sårbare for sykdomsangrep som for eksempel råte som angriper alle de fire korntypene og for andre farer som klimaendringer. Vi har dessuten valgt å produsere mat som krever store mengder vann. Mandler fra California og avokado fra Peru er eksempler på svært vannkrevende avlinger. Og for å produsere ett kilo storfekjøtt trengs i gjennomsnitt om lag 15 000 liter vann. Det vil bli viktigere å kunne produsere mat som klarer seg med lite vann og å produsere på flere typer planter.
Artikkelen ble først trykket i Energiogklima.no
