Spisevaner handler ikke bare om hva vi spiser, men også om hvordan vi forholder oss til mat og spising.
Er du kresen eller veldig glad i mat? Spiser du sakte eller fort? Spiser du til fatet er tomt selv om du egentlig er mett? Bruker du mat som trøst? Dette er kjennetegn ved spisevanene våre som påvirker hva og hvor mye vi spiser, og dermed også vekten vår. Det er viktig å etablere gode spisevaner i barneårene fordi vi ofte drar med oss disse vanene inn i ungdoms-, og voksenlivet. Gode spisevaner er også viktig for å få et godt forhold til mat og spising, og for å unngå overvekt.
Utvikling av barns spisevaner
Foreldre er svært viktige for barns utvikling, og vil påvirke barns spisevaner på flere måter. Det er foreldrene som handler og tilbereder maten, og har ansvar for måltidene. Foreldre påvirker barns spisevaner gjennom måten de selv forholder seg til mat og spising på (dvs som rollemodeller) og gjennom måten de forholder seg til barnets spising på.
Det siste omtaler vi som foreldres måltidspraksis, og omhandler det foreldre gjør for å påvirke hva, hvor mye og når barnet spiser. Eksempel på slike strategier er:
- Restriksjon – «Du får bare ett glass brus».
- Kontroll – «Spis opp maten din»
- Oppfordring – «Du klarer en skje til?»
- Mat som belønning – «Hvis du spiser opp grønnsakene dine skal du få dessert»
- Mat som trøst – «Stakkars, slo du deg? Kom, skal du få en bolle»
Foreldre oppnår ikke alltid det de ønsker
Selv om foreldre bruker disse strategiene for å fremme gode spisevaner, tyder undersøkelser på at vi ikke alltid oppnår det vi ønsker.
For eksempel: Hvis vi bruker mat som belønning, kan det føre til at barnet blir mer glad i det vi bruker som belønning (is) enn den maten vi egentlig ønsker at barnet skal like og spise mer av (grønnsaker). Hvis vi i stor grad kontrollerer hvor mye barnet skal spise (for eksempel spise til det er tomt på tallerkenen), er det større sannsynlighet for at barnet blir dårligere til å regulere eget inntak, det vil si å kjenne når han/hun er mett og dermed slutte å spise. Barn er fra fødselen av ganske gode til å kjenne når de er mette og dermed slutte å spise. Vi sier derfor at de er selvregulerte. Denne evnen synes å bli noe mindre etter hvert som påvirkningen fra foreldre og andre blir større.
Mat som trøst eller belønning
De fleste foreldre har benyttet utallige triks for å få små barn til å spise. Vi «kjører bilen inn i garasjen» og lager ablegøyer for å få inn skjeen med grøt, men dette kan bidra til at barnet blir dårligere til å regulere eget inntak. Satt litt på spissen lærer barnet at «jeg må spise til mamma/pappa er fornøyd», og dermed «overkjøres» egne indre signaler på at det er mett og at kroppen egentlig ikke trenger mer mat.
I studien Tidlig trygg i Trondheim har vi undersøkt hvordan foreldres måltidspraksis påvirker barnas spisevaner. Vi har fulgt nesten 1000 barn annethvert år fra de var fire år. Vi finner at hvis foreldre bruker mat som belønning og trøst, vil barna over tid utvikle spisevaner som kjennetegnes av mer ytre styrt og emosjonell spising (spiser fordi mat er tilgjengelig og bruker mat som trøst).
Hvis vi ofte spiser når mat er tilgjengelig selv om vi ikke er sultne, og bruker mat som trøst, øker sannsynligheten for at vi spiser mer enn kroppen trenger og dermed utvikler overvekt.
Spisevaner og overvekt
Overvekt skyldes forenklet sagt at vi spiser mer enn vi bruker opp. Energiinntaket er altså større enn energiforbruket. Samtidig vet vi at det er svært mange faktorer som påvirker hvorvidt vi blir overvektige: Det handler om genetikk, spisevaner, tanker og følelser, kultur og prispolitikk, fysisk aktivitet og tilgang på rekreasjonsområder, bare for å nevne noen få.
Studier viser at noen spisevaner er assosiert med overvekt, mens andre er assosiert med lav vekt. I studien «Tidlig trygg i Trondheim» fant vi at barn som oftere spiser fordi mat er tilgjengelig (selv om de egentlig ikke er sultne, se for eksempel denne videoen ), hadde en større vektøkning enn barn som i mindre grad har en slik ytre styrt spising (dvs spiser fordi de er sultne i motsetning til fordi mat er tilgjengelig). Det samme gjaldt barn som har en tendens til å bruke mat som trøst (dvs. spiser for å døyve vanskelige følelser). Barn som spiser fordi mat er tilgjengelig; som har vanskelig for å kjenne at de er mette og dermed slutte å spise når kroppen har fått nok (dvs. dårlig selvregulering), eller som er veldig glad i mat, er oftere overvektig.
Det er lett å forstå at disse spisevanene henger sammen med overvekt simpelthen fordi vi spiser mer hvis vi er opptatt av mat og lett lar oss trigge av mat. Samtidig må vi ikke glemme at glede og nytelse knyttet til mat er noe positivt. Vi ønsker at barn skal være interesserte i og nysgjerrige på mat. For de som er sårbare for å utvikle overvekt (eks. genetisk risiko), kan spisevaner som er assosiert med økt matinntak, imidlertid representere en risiko.
Se video: Hvordan fremme gode spisevaner hos barn
«Æsj, jeg liker ikke»
Noen barn er veldig glad i mat, men andre er ganske kresne. Det er normalt at barn er kresne, at de ikke vil smake eller spise når enkelte mattyper settes frem. Barn liker det som er kjent og spiser det de liker. Men hvis barnet ikke vil gå i bursdag eller på overnattingsbesøk fordi det er redd det ikke skal like maten, kan det bli vanskelig. Da skaper kresenheten vansker det kan være grunn til å ta tak i. Studier viser at det å bli eksponert for ulike typer mat og få belønning for å smake på nye matvarer kan bidra til mindre kresenhet. Men jo eldre barn blir, jo flere ganger må barnet prøve før det aksepterer maten. Det kan være lurt å involvere barnet i matlaging, utforske forskjellige smaker, snakke om hvordan konsistens, lukt osv. kjennes, hvilke tanker og følelser de ulike matvarene vekker, skape en nysgjerrighet og interesse for mat.
Dersom barn er vant til variert mat, lærer de seg tidligere å takle forskjellige smaker. Barn som er eksponert for mange ulike matvarer fra tidlig av, viser seg å ha et bedre kosthold på sikt.
Samtidig er det viktig å påpeke at barn er forskjellige og det er mange årsaker til at barn er kresne. Studier tyder på at genetiske faktorer spiller inn, likeså barnets temperament. En pragmatisk tilnærming til barn og mat er viktig. Unngå kamp om mat. Kresenhet hos barn kan forståelig nok skape frustrasjon hos de voksne, men det er de voksnes ansvar å tilrettelegge for hyggelige måltider som kjennetegnes av godt samvær. Vi bør styre unna negative kommentarer som "Du er jo så kresen" eller "Du liker jo ingenting". Å sette merkelapper på barn bidrar bare til å forsterke det som allerede er vanskelig.
Hvordan fremme gode spisevaner hos barn?
Selv om foreldre påvirker barns spisevaner gjennom sin måltidspraksis og oppdragerstil, er utvikling av spisevaner en prosess som påvirkes av mange faktorer. Vi vet at måten vi forholder oss til mat og spising også er bestemt av genene våre, temperamentet eller personligheten vår, og hvilken kultur vi lever i (eks. verdier og normer knyttet til mat og spising).
Det er det komplekse samspillet mellom alle disse faktorene som til sammen påvirker utvikling av barns spisevaner. Fordi vi ikke kan endre genene vår og bare i liten grad kan påvirke kulturen vi lever i, er det viktig å rette oppmerksomheten mot de faktorene vi faktisk kan gjøre noe med. En av disse er hvordan vi forholder oss til barn og deres spisevaner.
Men, det er heller ikke slik at barn er passive mottakere av foreldres oppdragerstil eller måltidspraksis. Måten foreldre forholder seg til sine barn på er også avhengig av kjennetegn ved det enkelte barnet. Hvis barnet er overvektig er det mer sannsynlig at foreldrene vil forsøke å kontrollere hvor mye barnet spiser, og temperamentsfulle barn har foreldre som kanskje oftere vil bruke mat for å trøste barnet fordi de trenger flere strategier for å «roe» barnet enn foreldre til barn som er mindre temperamentsfulle. Barns utvikling drives av en gjensidig interaksjon mellom barn og foreldre, det gjelder også for utvikling av spisevaner.
Hva er spiseforstyrrelse? Se video.
Tips til foreldre
- Tilrettelegg for gode måltidssamvær, det er de voksne som har ansvar for stemningen rundt bordet. Husk at mat er mer enn ernæring, det handler om å «dele et mål med tid» («Måltid»).
- La barnet selv bestemme hvor mye det skal spise. Du kan bestemme hva og når han/hun skal spise (eks. «Du kan velge mellom disse tre grønnsakene, og vi spiser middag klokka fem»). Barn som har overvekt og ikke kjenner at de blir mett kan imidlertid trenge faste rammer for hvor mye de skal spise (eks. «Jeg skjønner at du har lyst på mer, men kroppen din trenger bare to skiver til kveldsmat»; «I vår familie spiser vi en porsjon til middag»).
- Hvis barnet har vanskelig for å styre eget matinntak – utforsk sammen med barnet hvordan kroppen gir beskjed om at den er mett, og hvordan skiller den kroppslige fornemmelsen av sult seg fra følelser som kjedsomhet og uro?
- Det tar lang tid fra vi begynner å spise til hjernen registrerer at vi er mett. Tren derfor på å spise litt saktere. Legg ned gaffelen mellom hver munnfull, stopp opp og kjenn etter underveis: Er jeg mett?
- Hvis barnet ditt trenger hjelp til å regulere matinntaket, tilstreb å bruke indirekte former for kontroll. For eksempel: Gjør det som er lurt å spise lett tilgjengelig, og det som ikke er så lurt å spise utilgjengelig (hvis det ikke er kjeks i skapet, kan vi heller ikke spise kjeks). Vær i forkant (eks. sett frem to skiver; bli enige om hvor mange is han/hun får) fremfor å stoppe barnet underveis («Nei nå har du jammen meg fått nok!»).
- Unngå å bruk mat som trøst. Tilby heller et fang, varme ord og en klem.
- Unngå å bruk mat som belønning. Gi heller positiv oppmerksomhet i form av et smil, gode ord eller «tommelen opp» hvis barnet gjør noe du ønsker å forsterke.
- Unngå å bruke merkelapper på barnet (eks. «Du er en skikkelig storspiser»; «Du er så kresen»). Det bare gjør vondt verre.
- Oppmuntre barnet til å smake på maten, men ikke press barnet til å spise. Det er lov å spytte ut. Forsøk å gjøre smaking til en lek, undersøk konsistens, lukt, farge og form, vær nysgjerrig sammen med barnet.
Her kan du lese flere artikler med videoer om psykologi
Artikkelen er hentet fra Psykologforeningen.no
