Er trening å anse som en venn eller fiende for mennesker med spiseforstyrrelser?
Innen behandling av spiseforstyrrelser er fysisk aktivitet et sensitivt tema. Hyperaktivitet ble for første gang beskrevet hos personer med anoreksi så tidlig som i 1870-årene. Til tross for dette, eksisterer det mange myter og misoppfattelser hos både personer med spiseforstyrrelser og hos behandlere, og mange pasienter opplever at dette er et problem som ikke i tilstrekkelig grad tas tak i.
For de fleste er problemet at vi er for lite fysisk aktive...
I normalbefolkningen er fysisk inaktivitet et økende problem. Norske studier har vist at nordmenn trener like mye nå som for 20-30 år siden, men daglig fysisk aktivitet er merkbart redusert. Dette skyldes trolig økt tilgang på og bruk av bil, heis, rulletrapp og elektriske husholdningsapparater. I tillegg er antall timer med bruk av tv, videospill og data/internett kraftig økt de senere år. Konsekvenser av fysisk inaktivitet er blant annet dårligere fysisk form, endret kroppssammensetning og økt risiko for livsstilssykdommer som hjerte-kar sykdommer, diabetes 2 og enkelte former for kreft. Det økende problemet med fysisk inaktivitet anses nå som folkesykdom nummer en, og det har blitt et satsningsområde for norske myndigheter. I 2004 kom ”Handlingsplan for fysisk aktivitet”, hvor det blant annet skal satses på økt fysisk aktivitet i skolen og bruk av fysisk aktivitet på resept for å behandle enkelte livsstilssykdommer.
Dokumentasjonen på de positive effektene av fysisk aktivitet er også vel etablert. Fysisk aktivitet i riktige doser fører med seg en rekke fysiske, psykiske og sosiale gevinster som bedre immunforsvar, fordøyelse, hjerte- og lungekapasitet, konsentrasjon, overskudd, trivsel og selvfølelse. Men er det slik at fysisk aktivitet alltid er sunt?
Negative effekter av fysisk aktivitet og trening er blant annet økt risiko for både akutte skader og belastningsskader, utvikling av treningspåvirket astma, utvikling av treningsavhengighet og økt sjanse for bruk av dopingpreparater. I tillegg hevdes det at deltakelse i trening kan være med på å utvikle spiseforstyrrelse.
Fysisk aktivitet som "fiende"?
Overdreven fysisk aktivitet er en velkjent vektkompenserende metode, og det ble beskrevet for første gang av briten Gull og franskmannen Lasegué i 1870 årene. Til tross for at inntil 80 % av pasienter med anoreksi og 50 % av pasienter med bulimi har blitt klassifisert som overdrevent fysisk aktive er det lite forskningsbasert kunnskap på dette området, og pasienter med spiseforstyrrelser møter ofte liten forståelse for sitt treningsproblem. En studie fra Modum Bad viste at pasienter med langvarig anoreksi, bulimi og uspesifiserte spiseforstyrrelser var mer fysisk aktive enn den aldersmatchede kontrollgruppen. Cirka ¼ av pasientene ble klassifisert som overdrevent fysisk aktive, og disse hadde en mer alvorlig spiseforstyrrelse og lengre behandlingsopphold sammenlignet med pasienter som ikke var overdrevent fysisk aktive. På grunn av alvorlige komplikasjoner som kan oppstå under fysisk aktivitet for personer med alvorlig undervekt, har det vært vanlig med restriksjoner for fysisk aktivitet for disse pasientene. Mange klinikker og sykehus har praktisert fullstendig hvile for denne pasientgruppen. Den omtalte studien fra Modum Bad viste at selv om pasientene fikk være fysisk aktive, imøtekom de vektoppgangskravene i løpet av behandlingen. Det er viktig at personer som føler at fysisk aktivitet tar en altfor stor plass i livet får hjelp til å endre dette mønsteret gjennom behandlingen.
Kan fysisk aktivitet være gunstig for pasienter med spiseforstyrrelser?
Siden en stor andel av pasienter med spiseforstyrrelser har brukt fysisk aktivitet i overdreven og tvangspreget form, og siden overdreven trening regnes som et symptom ved spiseforstyrrelser, så er det lett å glemme at en del personer med spiseforstyrrelser faktisk kan regnes som fysisk inaktive. Disse vil ha behov for hjelp og støtte til å øke sitt fysiske aktivitetsnivå. En oversiktsstudie fra Hausenblas (2008) konkluderte med at fysisk aktivitet som del av behandling av spiseforstyrrelser kan være gunstig. Fysiologisk vil korrekt dosert og tilpasset fysisk aktivitet kunne være gunstig for beinhelse og for å øke muskelmasse hos pasienter som skal opp i vekt i løpet av behandlingen. I tillegg ser det ut som om fysisk aktivitet kan være gunstig for bedring av livskvaliteten for pasientene. På Modum Bad er også erfaringen at pasientene opplever de ukentlige felles fysisk aktivitetsøktene som viktige ”friminutt” fra den tøffe behandlingen de gjennomgår. Det ser ut som om det er viktig at den fysiske aktiviteten er av en ikke-konkurransepreget art, og at den er lystbetont.
Har du et treningsproblem?
Husk at for de fleste av oss så er problemet at vi trener for lite. Dersom du trener 2-3 ganger per uke så er det ikke overdrevent. Dersom treningen blir altoverskyggende i hverdagen, du trener én til flere ganger om dagen, og du må nedprioritere alt annet på grunn av treningen så kan det hende at du har et treningsproblem. Dersom du i tillegg har en spiseforstyrrelse er det viktig å ta tak i problemet. Hva skal du gjøre dersom du har et treningsproblem?
- Snakk med behandleren din om dette og si at du trenger hjelp, ingen krever at du skal klare dette alene.
- Skriv ned motivene for hvorfor du vil ta tak i treningsproblemet ditt.
- Ta tiden til hjelp! Husk at fysisk aktivitet kan være avhengighetsskapende, derfor opplever mange at det er veldig vanskelig å redusere mengde fysisk aktivitet.
- Tillat deg å komme i energibalanse. Hvis du øker energiforbruket når du tillater deg å spise vil du fortsatt være i energiunderskudd, og kroppen vil fortsatt gå på ”sparebluss”.
- Fokuser på intensiteten i øktene dine. De aller fleste trener med altfor høy intensitet, prøv å gå/jogge/sykle i et roligere tempo på neste økt.
