Helsedirektoratet har gjeninnført veiing alle skolebarn. Hva planlegger de å gjøre med resultatene – og med skammen?
Andelen overvektige er sterkt økende. Dette gjelder også for barn. En nyere britisk rapport viser at om lag hvert tredje barn i EU nå er overvektige eller fete. Det er alvorlig. Helsedirektoratet gjeninnfører nå systematisk veiing av skolebarn i Norge. Det er 3.- og 8.klassingene som skal veies. Helsesøstre har allerede gått ut for å erklære at de sier nei til å veie og måle skolebarn med mindre de får tid til å følge opp de barna som har et fedmeproblem. Det kan de gjøre lurt i.
Helseskadelig å være tykk
Barnefedme har klare fysiske konsekvenser. Den økende prevalensen av fedme går hånd i hånd med økning i sykdommer som potensielt kan ha katastrofale følger. Akkurat som overvektige voksne, utvikler også overvektige og fete barn bl. a høyt blodtrykk, diabetes type 2 og astma. Mer enn halvparten av overvektige barn vil bære med seg overvekten inn i voksen alder. Det er derfor både viktig og riktig å forsøke å snu utviklingen. I prosessen er det samtidig viktig å ha med seg kunnskap ikke bare om barnefedmens fysiologiske, men også psykologiske, konsekvenser.
Til tross for alle de potensielle, alvorlige fysiske konsekvensene fedme er assosiert med viser nemlig forskningen at et av de mest smertefulle aspektene ved barnefedme er de emosjonelle lidelsene det skaper. Fysisk utseende spiller en sentral rolle i sosiale relasjoner, også blant barn. Eller faktisk særlig blant barn. Da taper ofte den som er stor som liten – den som blir veiet og funnet for tung.
Vanskelig å være stor som liten
Forskning viser at det skjer en konsekvent stigmatisering av overvektige, både av barn og voksne. Overvektige barn har færre venner, og gjør det dårligere på både førskole og skole, allerede så tidlig som i 3-5 års alder. Andre beskriver overvektige barn som både late, dumme, skitne og umodne, og det er funnet lavere popularitet for denne gruppen barn i en rekke ulike studier. Hvis barn får velge vil de helst ikke ha overvektige venner. Denne typen utestenging kan føre til tilbaketrekking. Det er bl. a. funnet at vektrelatert mobbing blant barn og ungdom er negativt korrelert med fysisk aktivitet. Hvis jeg allikevel kommer til å bli utestengt, ertet, eller bli valgt som sistemann på laget er det like greit å trekke seg for å unngå fornedringen.
På bakgrunn av stigmatiseringen utvikler mange overvektige barn et negativt selvbilde, noe man finner helt ned i fem års alder. Fra et utviklingsmessig perspektiv vet vi at barn opp til 11-12 års alder i større grad beskriver seg selv i form av ytre karakteristika enn det eldre barn gjør. Dette henger sammen med barns utvikling av tenkning. Frem til barna kan tenke i abstrakter og forstå psykologiske karakteristikker blir nettopp den fysiske kroppen og utseendet så viktig. Jeg er den jeg ser ut som. Av samme grunn er også fysiske attributter et yndet mål for mobbing blant barn. “Tjukkebolla feita, hoppa IKKE over geita!”
Denne stigmatiseringen av de store små er nært knyttet sammen med opplevelser av skam, noe som fremgår av både forskning og dagligtale. En 16 år gammel jente som alltid har vært overvektig sier: “Jeg glemmer aldri hvor vanskelig det var for meg som barn. Jeg følte meg stygg, skamfull og redd.” Sterke opplevelser av skam er en sårbarhetsfaktor i forhold til utvikling av problemer som depresjon, aggresjon, sosial angst, og immunrelaterte helseproblemer. Skam øker også kroppens nivåer av stresshormonet kortisol – et hormon som bl. a stimulerer lagring av fett rundt magen.
Skam kan oppstå som følge av individets egne vurderinger av seg selv, men skammen kan også ha en klarere ytre opprinnelse, og årsak i bestemte sosiale relasjoner og samfunnets idealer. Kroppsidealet i vår del av verden er utvilsomt tynnhet. Barn blir bombardert med budskapet om at idealet er nesten uoppnåelig tynt, noe som speiler seg i det faktum at mange barn ønsker å slanke seg. En undersøkelse fra 2005 viste at 85 % av overvektige barn mellom 8 og 12 år ønsket og slanke seg. Det samme ønsket 32 % av de normalvektige barna. Selv mange normalvektige barn føler altså at de ikke lever opp til kroppsidealene. Hvordan vil dette bli når helsesøster pålegges å veie alle?
Er kroppen min bra nok?
Et stykke opp i skolealder begynner barn å sammenligne seg med andre på en slik måte at det får stor betydning for deres selvvurderinger. Er kroppen min bra nok? Rundt ni års alder gir barn stadig sterkere uttrykk for hvordan de ser seg selv i forhold til andre. Dette sammenfaller med den tiden man ønsker å utføre den første veiingen av skolebarn. For barn på denne alderen er nettopp slike sammenligninger viktige for selvbildet. Er vekten min bra nok i forhold til Mari og Stine sin?
Skam næres av en diskrepans mellom den jeg er, og den jeg vil være - eller den andre formidler at jeg bør være. Skammen trer frem mellom forventning og realitet - mellom hva andre formidler at jeg bør veie og tallene på vekten. Jo høyere selvidealer barnet har, jo større er sannsynligheten for diskrepans. Jo større diskrepans, jo større risiko for utvikling av psykologiske problemer.
Omsorgsgivernes viktige rolle
Om denne typen diskrepans oppstår er ikke bare bestemt av barnets egne selvidealer, men enda mer av hva miljøet rundt barnet setter som normer og standarder. Formidlingen av normene om hva som er den aksepterte kroppen, går denne gjennom både omsorgspersoner, venner og media. Og helsesøster. Barnets omsorgspersoner har stor makt til å forme barnets selvbilde, ved å signalisere om barnet er flinkt eller dumt, pent eller stygt osv. Omsorgsgivernes standard vil senere inngå i barnets egne internaliserte normer. De standardene vi setter for barnas kropp vil dermed senere bli de standardene barna setter for seg selv, og kan påvirke deres egenvurdering i lang tid - kanskje livet ut. Å bli veiet og funnet for tung kan oppleves skamfullt for barn, som i stor grad definerer seg ut fra egen kropp. Veiingen kan dermed få andre konsekvenser enn det som i utgangspunktet er formålet.
Vi må ta barna på alvor
Barnefedme er helseskadelig, og må tas på alvor. Det må også barnas følelser. Når vi bestemmer oss for å sette av tid til å veie alle norske skolebarn, må det også settes av tid til å snakke med barna. Da er det ikke nok å gi norske helsesøstre en vekt. De må også gis den nødvendige kunnskapen, tiden og rommet for oppfølging som kreves for å ivareta de store små - både fysisk og psykisk. Samtidig må det etableres profesjonelle tilbud for barn med alvorlig overvekt og deres omsorgsgivere, noe som er en mangelvare på landsbasis per i dag. Vi som er voksne må også være modige nok til å kreve store samfunnsmessige endringer, for å kunne være med på å snu økningen i barnefedme. Vi må kreve forbud mot reklame for hurtigmat rettet mot barn. Vi må kreve at alle barn får en time fysisk aktivitet i skolen – hver dag. Veiing alene løser ikke utfordringene rundt barnefedme.
